Whist er et av de mest innflytelsesrike kortspillene i historien – et rolig stikkspill for fire personer som la grunnlaget for både bridge og en rekke andre spill. Reglene er enkle å lære på noen minutter, men det tar lengre tid å mestre samspillet med makkeren. Denne guiden forklarer whist-reglene fra bunnen av: hva du trenger, hvordan et stikk spilles, hvordan poeng regnes, og hvilke varianter du kan støte på – inkludert den norske utgaven.
Hva er whist?
Whist er et stikkspill (et spill der man kjemper om «stikk», altså runder der hver spiller legger ett kort). Det spilles vanligvis av fire personer som danner to faste par, der makkerne sitter rett overfor hverandre ved bordet. Målet er å vinne flest mulig stikk sammen med makkeren din.
Spillet oppsto i England på 1700-tallet og vokste ut av eldre stikkspill. Navnet kommer fra et gammelt ord som betyr «stille» eller «oppmerksom» – en hentydning til at spillet krever konsentrasjon. Whist ble regnet som et seriøst kortspill blant klubbmedlemmer i London allerede rundt 1728, og i 1742 ga Edmond Hoyle ut en kjent regelbok om spillet som ble stående som fasit i over hundre år.
Tidlig på 1890-tallet ble whist i stor grad erstattet av bridge i kortklubbene, men spillet lever videre som et sosialt tidsfordriv og i mange moderne varianter. Vil du ha oversikt over flere spill i samme familie, finner du mye nyttig i vår samleside om kortspill.
Dette trenger du for å spille
Whist krever lite utstyr, og de fleste har alt de trenger hjemme allerede:
- Fire spillere fordelt på to par. Makkerne sitter overfor hverandre.
- En vanlig kortstokk på 52 kort uten jokere.
- Et bord der alle kan nå midten og legge kort.
- Papir og blyant (eller en app) til å notere poeng.
Kortene rangeres innenfor hver farge fra høyest til lavest slik: ess (høyest), konge, dame, knekt, 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3 og 2 (lavest). Alle fire fargene – spar, hjerter, ruter og kløver – er like mye verdt helt til trumffargen er bestemt.
Hurtigfakta om whist
- Antall spillere: 4, fordelt på to faste par
- Kortstokk: 52 kort, ingen jokere
- Kort per spiller: 13
- Spillretning: med klokken
- Trumf: bestemmes av giverens siste, åpne kort
- Mål: vinne flest stikk sammen med makkeren
- Poeng: ett poeng for hvert stikk utover seks
- Parti vunnet ved: 5 poeng (britisk short whist)
- Opprinnelse: England, 1700-tallet
- Vanskelighetsgrad: enkel å lære, krever taktikk
Slik spiller du whist – reglene steg for steg
Under følger gangen i en runde klassisk whist, fra kortgivning til siste stikk.
Kortgivning og trumf
En giver blandes og deler ut hele kortstokken ett kort om gangen, med klokken, til hver spiller har 13 kort. Det aller siste kortet – som tilhører giveren selv – legges med forsiden opp på bordet. Fargen på dette kortet bestemmer trumf for hele runden. Giveren tar kortet opp i hånden igjen før det første stikket spilles.
Trumf er den fargen som slår alle de andre fargene i et stikk. Et lavt trumfkort vinner altså over et høyt kort i en annen farge.
Å spille et stikk
Spilleren til venstre for giveren starter og legger ut et valgfritt kort. Dette kalles å «spille ut». Deretter legger de øvrige spillerne ett kort hver, med klokken. De fire kortene som ligger på bordet, utgjør til sammen ett stikk.
Den som vinner stikket, samler inn de fire kortene og legger dem foran seg. Vinneren spiller så ut til neste stikk. Slik fortsetter det til alle 13 stikkene er spilt.
Følge farge og trumfe
Hovedregelen er enkel, men viktig: du må følge farge. Har du et kort i samme farge som det som ble spilt ut, er du nødt til å legge et slikt kort. Først hvis du er helt tom for den fargen, står du fritt til å gjøre ett av to:
- Kaste av – legge et verdiløst kort i en annen farge, som ikke kan vinne stikket.
- Trumfe – legge et trumfkort for å prøve å vinne stikket.
Et stikk vinnes av det høyeste trumfkortet i stikket. Er det ingen trumf med, vinner det høyeste kortet i fargen som ble spilt ut. Kort i andre farger enn trumf og utspillsfarge teller aldri med i kampen om stikket.
Poengberegning og honnør
Når alle 13 stikkene er spilt, teller hvert par opp hvor mange stikk de har vunnet. De seks første stikkene kalles «boken» og gir ingen poeng. Det er bare stikkene utover seks som gir uttelling: paret som vant flest stikk, får ett poeng for hvert stikk over seks.
Vinner det ene paret for eksempel ni stikk, får de tre poeng (9 minus 6). Vinner de bare sju, blir det ett poeng.
I den klassiske engelske utgaven kan et par også få ekstrapoeng for honnør – de fire høyeste trumfkortene (ess, konge, dame og knekt i trumffargen):
| Honnørkort i trumf på én hånd/ett par | Ekstrapoeng |
|---|---|
| Alle fire (ess, konge, dame, knekt) | 4 poeng |
| Tre av fire | 2 poeng |
| To eller færre | 0 poeng |
Et parti vinnes vanligvis av det første paret som når 5 poeng (britisk «short whist»). En kamp består ofte av en «robber» – best av tre partier. Mange spiller i dag en forenklet versjon uten honnør, der bare stikkpoengene teller. Bli enige om hvilke regler dere bruker før dere starter.
Viktige punkter
- Du må alltid følge farge hvis du har kort i utspillsfargen.
- Bare stikk utover de seks første gir poeng.
- Trumf slår alle andre farger – også høye kort.
- Honnør (ess, konge, dame og knekt i trumf) kan gi ekstrapoeng i den klassiske utgaven.
- Whist er et lagspill: følg med på hva makkeren og motstanderne legger.
- Klassisk whist har ingen budgivning; norsk whist spilles som grand eller nolo.
Vanlige varianter av whist
Whist finnes i mange utgaver verden over. Noen bytter ut trumf med budgivning, andre endrer antall spillere. Her er de mest kjente variantene:
| Variant | Spillere | Trumf | Særtrekk |
|---|---|---|---|
| Klassisk whist | 4 (to par) | Ja – giverens siste kort | Grunnformen; poeng for stikk over seks |
| Norsk whist | 4 (to par) | Nei (grand eller nolo) | Hver runde spilles enten som grand (flest stikk) eller nolo (færrest stikk) |
| Solowhist | 4, hver for seg | Ja | Spillerne melder hvor mange stikk de forsøker å ta eller unngå |
| Utslagswhist (knockout) | 2–7 | Ja | Ett kort færre hver runde; den som ikke tar stikk, ryker ut |
| Tysk whist | 2 | Ja | Tospillervariant der man først kjemper om kort fra en trekkbunke |
| Boston | 4 | Varierer | Fransk-amerikansk meldevariant fra 1800-tallet |
| Bid whist | 4 (to par) | Ja | Amerikansk parvariant med budgivning |
Norsk whist nærmere forklart
Norsk whist spilles helt uten fast trumffarge. Spillerne melder etter tur – med start hos spilleren til venstre for giveren – om runden skal spilles som grand (der målet er å ta flest mulig stikk) eller nolo, også kalt nullo (der målet tvert imot er å ta færrest mulig stikk). Dette gir en ekstra taktisk dimensjon, fordi en dårlig hånd kan være like verdifull som en god, avhengig av hvordan runden spilles.
Er dere bare to ved bordet, kan tysk whist være et godt alternativ. Vi har også samlet flere forslag til gode kortspill for to spillere.
Whist, bridge og de andre slektningene
Whist er stamfaren til flere av verdens mest populære kortspill. Aller tydeligst er slektskapet med bridge, som ble utviklet fra whist rundt 1890–1900 ved å legge til budgivning og en blindemann (makkerens åpne kort). Også spill som Boston og solowhist stammer direkte fra whist-familien.
Sammenlignet med moderne kasinospill er whist et rent ferdighets- og samarbeidsspill uten innsats fra en bank. Vil du se hvordan stikk- og kortspill brukes i andre sammenhenger, kan du lese mer om kortspill på casino.
Vanlige feil nybegynnere gjør
Når du akkurat har lært whist-reglene, er det noen fallgruver som går igjen:
- Å glemme å følge farge. Dette er den vanligste feilen – du må legge samme farge som utspillet hvis du har den.
- Å bruke trumf for tidlig. Trumfkort er en begrenset ressurs; sløs dem ikke bort på stikk makkeren din allerede vinner.
- Å ignorere makkeren. Whist er et lagspill. Legg merke til hvilke kort makkeren spiller, og hvilke farger motstanderne går tom for.
- Å telle stikk feil. Husk at de seks første stikkene ikke gir poeng – det er stikkene over seks som avgjør.
Hvem passer whist for?
Whist er et godt valg for deg som liker taktiske spill, men ikke ønsker kompliserte regler eller budsystemer. Det er enkelt nok til at barn og nybegynnere kan være med etter én runde, samtidig som samspillet med makkeren gir nok dybde til at erfarne spillere ikke går lei. Fordi det kreves nøyaktig fire spillere til den klassiske utgaven, egner det seg særlig godt for familier, vennegjenger og kortklubber. Er dere færre eller flere, finnes det varianter som tilpasser seg antallet.
Ansvarsfraskrivelse
Denne artikkelen er ment som en nøytral, informativ forklaring av reglene i whist og tilhørende varianter. Whist er i utgangspunktet et sosialt ferdighetsspill og innebærer i seg selv ingen pengeinnsats. Dersom et kortspill likevel spilles om penger, bør det alltid foregå med måtehold og innenfor det du har råd til å tape. Opplever du eller noen du kjenner utfordringer knyttet til pengespill, kan du få gratis og anonym hjelp hos Hjelpelinjen eller finne mer informasjon hos Lotteri- og stiftelsestilsynet.
Kildehenvisninger
Vanlige spørsmål (FAQ)
Hvor mange spillere trengs for å spille whist?
Klassisk whist spilles av nøyaktig fire personer fordelt på to faste par, der makkerne sitter overfor hverandre. Er dere et annet antall, finnes det varianter – for eksempel tysk whist for to spillere eller utslagswhist for mellom to og sju.
Hva er forskjellen på whist og bridge?
Bridge ble utviklet fra whist rundt år 1900 og la til to elementer: budgivning, der parene melder hvor mange stikk de sikter mot, og en blindemann, der makkerens kort legges åpent på bordet. Whist har ingen av delene og er derfor enklere å lære.
Hvordan bestemmes trumf i klassisk whist?
Trumf avgjøres av kortgivningen. Giveren deler ut hele stokken, og det siste kortet – giverens eget – snus med forsiden opp. Fargen på dette kortet er trumf for hele runden.
Hva betyr «stikk» i whist?
Et stikk er én runde der alle fire spillerne legger ett kort hver på bordet. Den som legger det høyeste trumfkortet, eller det høyeste kortet i utspillsfargen hvis ingen trumfer, vinner stikket og samler inn kortene.
Er whist et hasardspill?
Nei. Whist regnes som et ferdighets- og samarbeidsspill der kortfordeling, hukommelse og taktikk avgjør utfallet. Det spilles normalt uten pengeinnsats, i motsetning til typiske kasinospill mot en bank.